Grand Theft Auto V – en film-aktig virkelighetsflukt

Gjesterommet som skulle ryddes til besøk og bikkja som for lengst skulle fått seg en luftetur, får bare vente.

Jeg har nemlig kjøpt Grand Theft Auto V og jeg har ikke tenkt å gjøre særlig mye annet denne helgen.

Lansering av GTA i førstepersons-perspektiv

Spekulasjonene før lanseringen har vært elleville. De siste månedene har det vært ekstremt mye snakk om GTA, og ikke bare i medier der du vanligvis regner med å lese om dataspill.

Jeg har overhørt samtaler på bussen, sett statusoppdateringer på Facebook og diskutert det med nabojenta i heisa. Helt siden juni har spillet vært på alles lepper. Da det endelig kom ut at spillet relanseres med førstepersons-perspektiv ble det ikke akkurat stillere, det tok helt av.

Nye Grand Theft Auto V har nemlig blitt oppdatert slik at alle bevegelser og synsinntrykk blir observert fra din egen synsvinkel. Du kan dermed se alt med «dine egne øyne», noe som naturlig nok vil gjøre spillopplevelsen mye mer realistisk.

Dersom du tenker på hva denne vinkelen gjør for bankran, fallskjermhopp og halsbrekkende biljakter, blir du nok akkurat som meg: Som et barn på julaften.

Grand_Theft_Auto_V

Film-aktig kvalitet på PC

Som så mange andre foretrekker jeg fortsatt spill på PC. De forhenværende versjonene av GTA har jeg riktig nok spilt aller mest på Xbox, men det jeg leste om den nye PC-versjonen virket bare så altfor lovende.

Mitt førsteinntrykk er at GTA ikke lenger bare er et spill for tenåringer som ikke har lappen og som synes det er mer stas å slåss med tilfeldige mennesker på gata og grisekjøre lekre biler, enn å fullføre oppdragene i spillet.

Grand Theft Auto V er som en film helt enkelt. Det å spille spillet gir en blandet følelse av å se på og å være med i en skikkelig bra actionfilm, der du blir fullstendig oppslukt av handlingen.

Oppløsningen er upåklagelig og detaljene er gjengitt så realistisk at det er vanskelig å forstå at det faktisk er animasjon. Byen San Andreas, som jeg har herjet gjennom så mange ganger tidligere, har blitt et nydelig sted (om man ser bort i fra den harde kriminaliteten som man selv er med på å opprettholde).

Førstepersons-perspektivet suger deg inn i spillet på en helt annen måte. Borte er skikkelsen på skjermen, som fungerte som en vegg mellom deg og handlingen. Jeg fant at jeg kastet bort mindre tid på gateslåssing nå som jeg kjente meg mer involvert i handlingen. Desto mer tid brukte jeg på å ta inn omgivelsene og nyte den fantastiske grafikken.

Det er tross alt ikke hver dag man hopper ut av et helikopter i en solnedgang man knapt har sett et finere eksemplar av i virkeligheten.